Emblem 11: Alkymisten i beholderen

Manus British Library 1582

manus Berlin 1532

Aureum vellus 1598

Den medfølgende teksten sier:
Den syvende lignelse
Ovid, den gamle romeren, skrev det samme da han nevnte en gammel vismann som ønsket å forynge seg, ble fortalt: han skulle tillate seg å bli kuttet i stykker og bli laget et perfekt avkok av, og så ville hans lemmer gjenforene seg og igjen bli fornyet med stor styrke.


Dette bilde viser med all tydelighet at det som egentlig skal transformeres, er alkymisten selv. En medhjelper fyrer flittig i ovnen, eller atanor som alkymistens ovn kalles, opptatt med å holde flammene brennende. På hodet til den som skal regenereres, sitter en due. Duer symboliserer som oftest ånd, eller Den Hellige Ånd. Kanskje det er her mer et resultat av den prosessen alkymisten gjennomgår enn inspirasjon ovenfra. 

På sokkelen av en søyle i bakgrunnen en intaglio som viser Vulcan eller Hefaistos, ildguden, opptatt med sitt arbeid som smed, mens en nesten naken kvinne ser på. Et par i bakgrunnen ser ut til å følge med i hva som skjer, i alle fall mannen. Kvinnen har en kolbe i hånden. Under dem figurene av Merkur og Jupiter. 

Han som skal ”kokes”, ser noe lidende ut, men holder stand. På samme måte må vi under prosessen tåle lidelser og være utholdende. Siden alkymisten sitter i vann med ild under, kan det tyde på, at her må vi tåle både vann- og ildprøven.
Det er et tittelbilde fra Michael Maiera Tripus Aureus som minner svært om denne scenen. 

Tittelsiden fra Michael Maier Tripus Aureus 1618

Emblem 10: Kongen parteres

Manus British Librbay 1582

Manus Berlin 1532

Aureum vellus 1598

Den medfølgende teksten  sier følgende:
Den sjette lignelsen
Rosinus forteller om en visjon han hadde av en mann hvis kropp var død og likevel vakker og hvit som Salt. Hodet hadde et fint gyllent utseende, men ble kuttet av kroppen, og det ble også alle lemmer; ved siden av ham sto en stygg mann med et svart og grusomt ansikt, med et blodflekket, dobbeltkantet sverd i sin høyre hånd, og han var den gode mannens morder. I hans venstre hånd var det et papir der det stod skrevet: 'Jeg har drept deg for at du skal få et overveldende rikt liv, men ditt hode vil jeg forsiktig gjemme, for at de verdslige løsslupne ikke finner deg og ødelegger jorden, og legemet vil jeg begrave, for at det kan råtne og vokse og bære uttalelige frukter.'


Her berører vi et av alkymiens hovedmotiv: solve et coagula – løs opp og føy sammen. Om igjen og om igjen. Slik alkymisten gjorde i sitt laboratorium med sine substanser: løse dem opp i sine bestanddeler, for deretter å føye dem sammen igjen til en ny og høyere enhet. Slik også den eldgamle Osirismyten forteller oss allerede om den egyptiske guden Osiris for mange tusen år siden. Han ble partert, løst opp i sine bestanddeler av den onde Set, men satt sammen igjen av Isis ved hjelp av magi. Hun kunne deretter belive han såpass at hun kunne bli svanger med Horus. En ny enhet med andre ord. 

Michael Maier tar også opp denne Osirismyten i Atalanta fugiens 1617. Her viser emblem 44 tydelig den parterte Osiris - ifølge teksten - blir satt sammen igjen av den majestetiske Isis. 

Atalanta fugiens emblem 44

Emblem 9: Hermaphroditen

Manus British Library 1598

Manus Berlin 1532

Aureum vellus 1598

Teksten som hører til, lyder slik
Den femte parabelen

Filosofene gir til denne kunst to legemer, nemlig: Sol og Månen, som er jord og vann, de kaller dem også mann og kome, og de frembringer fire barn, to gutter, som er varme og kulde, og to jenter, som fuktighet og tørrhet. Dette er de fire elementene som utgjør kvintessensen, det er den riktige hvite Magnesium, der det ikke er noe falskt. I konklusjonen bemerker Senior: "Når disse fem er samlet, danner de ett stoff, hvorav blir laget den naturlige steinen, mens Avicena hevder at:" Hvis vi kan komme til den femte, skal vi ha komme til slutten".
Så la oss forstå denne meningen bedre. Filosofen tar for eksempel et egg, for i disse er de fire elementene samlet sammen. Det første eller skallet er jorden og det hvite er vann, men huden mellom skallet og det hvite er luft, og skiller jorden fra vannet; det gule er ild, og den er også innhyllet i en subtil hud som representerer vår subtile luft, som er mer varm og subtil, siden den er nærmere ilden, og skiller ilden fra vannet. I midten av eggeplommen er det femte elementet, hvorav den unge kyllingen bryter frem og vokser.
Dermed ser vi i et egg alle elementene kombinert med materie for å danne en kilde til perfekt natur, akkurat slik det er nødvendig i denne edle kunst.

Hermafroditten står ofte for den vellykkete prosessen i alkymien, der to motsatte elementer har blitt en enhet. Vi møtte den jo også i Rosarium philosophorum emblem 17 og emblem 10 blant annet. Se her:
http://hermetisme-gnosis02.blogspot.no/2012/07/perfectionis-ostensio-fremvisningen-av.html

Det den doble figuren holder i sin venstre hånd, er et egg, det som forener alle elementer og også inneholder det femte, kvintessensen. I sin høyre hånd holder den et skjold som faktisk speiler landskapet, altså den store verden, makrokosmos. Egget symboliserer da antagelig mikrokosmos. Fargene på vingene er rødt og hvit, klesplagget svart. Altså igjen fargene til de tre hovedtilstander i løpet av prosessen. Men det ser ikke ut som den kvinnelige figuren er helt integrert ennå, her trengs det nok fortsatt en del jobb. Også for vår psykiske del.  

Hermafroditten blir også avbildet i Michael Maiers: Atalanta fugiens, emblem 33: 

Michael Maier Atalanta fugiens 1617 emblem 33

Emblem 8: Oppstandelse fra sumpen

Manus British Libraby 1582

Manus Berlin 1532

 

Aureum vellus 1598

Til dette har den medfølgende teksten følgende å si:

Den fjerde parabelen

Filosofen Menaldus sier: ”Jeg beordrer alle mine etterkommere til å spiritualisere deres kropper ved dissolusjon og igjen å materialisere de åndelige ting ved hjelp av et lett avkok”. Angående dette sier Senior det: ”Ånden løser kroppen opp og i oppløsningen trekker kroppens sjel ut og forandrer denne kroppen til sjel, og sjelen blir forandret til ånden, og ånden blir igjen lagt til kroppen, for dette har den stabilitet ”. Her blir kroppen åndelig med åndens kraft. Dette gjør filosofene å forståelig i den følgende signaturen eller figur: Jeg så en mann som var svart som en neger som satt fast i leire eller en svart, skitten og ille luktende slim; til hans hjelp kom en ung kvinne, med et vakkert ansikt og enda vakrere kropp, på det herligste smykket med mange fargerik bekledning, og hun hadde vinger på ryggen, hvor fjærene var lik dem av de aller fineste hvite påfuglene, og hadde gullende som ble prydet med fine perler. På hodet hadde hun en krone av rent gull, og på toppen av det en sølvstjerne; rundt halsen hennes hadde hun et kjede av fint gull, med de mest dyrebare rubiner, som ingen konge ville kunne betale; hennes føtter var kledd med gylne sko, og fra henne utgikk den den fineste duft som overgikk alle aromaer. Hun kledde mannen med en purpurkappe og løftet ham opp med seg selv til himmelen. Derfor sier Senior: "Det er en levende ting som ikke lenger dør, men består med en evig formering ".

Dette er et eksempel på en konkret alkymistisk prosess som får en symbolsk, personifisert form. Den mannlige figuren er en representasjon av det alkymisten kalte morianer eller etiopier, en svart substans som oppstod ved å blande kvikksølv med smeltet sulfur. Når dette ble bakt, avga det en damp som kondenserte til en strålende rød pigment som er kjent som sinober. Sinober var høyst ettertraktet i malerkunsten og dens dype rødfarge ble assosiert med blodet. Hvis ikke alkymisten visste hvordan man fanger dampen, ble han bare sittende igjen med klumpete svarte rester.

Psykologisk kan dette vise til bevisstheten eller det spirituelle som kan dukke opp fra de undertrykte eller undervurderte personlighetsaspektene. Som sannelig kan sammenlignes med en sump. Eller den mørke siden av menneskelivet. Bildet av denne halvveis slimete mannen (som for øvrig har de tre farger av de alkymistiske hovedstadier: svart, hvitt, rødt) er ikke særlig oppløftende, ja direkte frastøtende. Men han blir altså kledd i en purpurkappe og skal følge den vakre engelen til himmelen og evig liv. Hun har en sekstagget stjerne over kronen. En sekstagget stjerne  symboliserer ofte makrokosmos, den store verden. Her består den av to triangler; en med spissen opp, den andre med spissen ned. Det kan stå for  forbindelsen mellom den høyere og den lavere verden. Eller mellom ild og vann, himmel og jord, ånd og materie, det feminine og maskuline.

Emblem 7: Den druknende konge

Manus British Libraby 1582

Manus Berlin 1532

Aurum velus 1598

En ung konge (kanskje androgyn) i forgrunnen i en gylden kappe drapert med en sølvaktig pels, holder et septer kronet med syv stjerner i sin høyre hånd og et gyldent eple med en due i sin venstre. I bakgrunnen en eldre konge i en elv ser ut til å drukne og roper om hjelp. Solen og morgenstjernen gir lys som bryter gjennom mørke skyer.  Den medfølgende teksten til denne tredje parabel eller lignelse sier følgende:

AVICENNA sier i kapitlet om fukigheter: --- 'Når varme opererer på en fuktig kropp, så er svarthet det første resultatet'. Av den grunn har de gamle filosofer forklart at de så en tåke stige opp og svøpe over hele jordens overflate, og de så også havets heftighet  og elvene på jordens overflate, og hvordan sistnevnte ble ful og stinkende i mørket. De så videre jordens konge synke og hørte ham rope ut med ivrig stemme: "Den som redder meg, skal leve og regjere med meg for alltid i mitt lys på min kongelige trone", og natt innhyllet alt. Dagen etter så de over kongen en klar morgenstjerne, og dagens lys fjernet mørket, det lyse sollyset brøt gjennom skyene med mangefargede stråler og strålende lysstyrke, og en søt parfyme steg opp fra jorden og solen skinte klart. Med dette ble fullendt tiden da jordens konge ble frigjort og fornyet, velkledd, og ganske vakker, overraskende med sin skjønnhet både sol og måne. Han ble kronet med tre kostbare kroner, den ene av jern, den andre av sølv og den tredje av rent gull. De så i hans høyre hånd et septer med syv stjerner, som alle ga en gylden glans, og i sin venstre hånd et gyllent eple, og på det satt en hvit due med vinger delvis av sølv og delvis av en gylden fargetone som Aristoteles så godt snakket om da han sa: 'Ødeleggelsen av en ting er en annens fødsel'. Betydning i denne mesterlige kunst: "Frata tingen dens ødeleggende fuktighet og forny den med sin egen essensielle, den blir dens fullkommenhet og liv".

Kongen som drukner er også et motiv (emblem 31) i Michael Maier berømte Atalanta fugiens fra 161, et verk med stikk 50 laget av Matthias Merian.

Fra Michael Maiers Atalanta fugiens 1617

Dette er den gamle kongens død og hans oppstandelse som en vakker ungdom. Siden den gamle kongen drukner, må det henspille til den alkymiske prosessen dissolusjon eller oppløsning. Både hva som angår materien, men også vår egen fornyelsesprosess. . Vann har alltid vært et symbol for renselse. Psykologisk brytes den kunstige strukturen i  vårt indre opp ved at vi dukker ned i det underbevisstes irrasjonelle side. Vårt bevisste sinn slipper kontrollen. Dissolusjon forbindes ofte med vår feminine side, hjertets intelligens og våre følelser. Vi må få kontakt med disse våre følelser, også de smertefulle.

Det eple som den gjenoppståtte androgyne kongen holder i sin venstre hånd monner om et rikseple, men er kronet med en due – fredens symbol – ikke et kors. At symbolet for makt, septeret,  er kronet med syv stjerner. Det kan igjen representere de alkymiens syv prosesser, eller de 7 planeter, eller vår initiasjons syv steg. Den unge kongens  trefoldige krone kan peke på de tre prinsipper eller: kropp, ånd og sjel.

Rammen rundt er vakkert dekorert med blomster og fugler, jordbær og en sommerfugl. To små intaglioer viser en scener der en kvinne – eller kvinner angripes og forsvares. Kanskje bare en variant av hovedtemaet i denne tredje parabel: dissolusjonen, død og oppstandelse gjennom vann. Det feminine.

Emblem 6: Menn og et tre

Manus Berlin 1532

Manus British Library 1582

Aureum vellus 1598

Vekst er her tyngdepunktet. Det er en krone ved foten av treet, ikke ved toppen. Hemmeligheten til vekst ligger altså der, i det elementære. En ung mann har klatret opp syv steg i en stige. Syv er oftest også antallet for de alkymistiske prosesser. Han rekker gyldne grener til to menn, den ene kledd i rødt med hvite underklær, den andre med hvite ytterklær og røde innunder. Den unge mannen på stigen er kledd i svart med gyldne støvler. En tydelig hentydning til alkymiens stadier: nigredo (svart), albedo (hvit), citrinatis (gul) og rubedo (rødt). Mannen til venstre ser på en bladløs gren i sin høyre hånd, men mannen til høyre rekker opp hånden for å ta imot grenen fra den unge mannen. De to menn ser ut som om de konverserer, slik vi så i emblem 1.

Teksten som følger denne andre parabel eller lignelse, sier følgende:

"Hermes, den første mesteren i denne kunst, sier som følger: «Vannet i luften, som er mellom himmel og jord, er livet til alt; for ved hjelp av dens fuktighet og varme er det mediet mellom de to motsetningene, som ild og vann, og derfor regner det vann på jorden. Himmelen har åpnet seg og sendt sin dugg til jorden gjort den så søt som honning og fuktig. Derfor blomstrer og bærer jorden mangfoldige fargete blomster og frukter, og i dens indre har det vokst et stort tre med en sølvstamme som strekker seg ut til jordens overflate. På dens grener har det sittet mange slags fugler. Alle bega seg av sted ved daggry, når det svarte ravnehode ble hvit. Det samme treet bærer tre typer frukt. Den første er de aller fineste perler. Den andre kalles av filosofer TERRA FOLIATA (jordens blad). Den tredje er det aller reneste gullet. Dette treet gir oss også helsens frukt, det gjør varmt det som er kaldt, og det som er kaldt gjør det varmt, det som er tørt gjør det fuktig og gjør fuktig det som er tørt og myker det harde og herder det myke, og er sluttproduktet av hele kunsten …» Om dette treet snakker Vergil i den sjette Æneiden når han forteller en fabel hvordan Æneas og Silvus gikk til et tre med gyldne grener."

Dermed er de to menn på emblemet nok ment å fremstille Æneas og Silvus. I den historien blir de to menn gjennom to duer ledet til et tre med gydne grener som alltid vokser ut igjen så snart de blir plukket. Æneas tar den gyldne gren som sikrer hans nedstigning til underverden og tillater ham å komme uskadd over elven Cocytus (en av de fem elver i Hades) og tilbake til lyset.

Treet har for øvrig sterke assosiasjoner til et verdenstre. Fuglene som flyr av sted, er tretten i antall, hvite og svarte. Det svarte ravnehodet har blitt hvit, overgangen fra nigredo til albedo har begynt. Ved første øyekast kunne for øvrig dette ravnehode ligne et dødninghode.

Rammen til dette bilde minner om en teaterscene med tilskuere, blant dem en konge med en lyre. Kvinner bader og det ser ut som bassenget ble fylt undergrunns av den elven som renner ut av selve bildet. Kvinnene bærer gyldne  og røde smykker og blir oppvartet av to kvinner kledd i rødt og gult – igjen alkymiens to stadier: rødt (rubedo) og gul (citrinatis). Litt merkelig at kvinnene i sin nakenhet - på en taterscene og iakttatt av påkledde menn - virker så uberørt og selvsikker. Det feminine viser seg her overlegen. Denne scenen kan også være en hentydning til "Diana i badet". Den jomfruelige jaktgudinnen ble iaktatt av en jeger som så henne naken mens hun badet. Diana forvandlet ham til en hjort og lot sine jakthunder jakte på ham til han var drept. Dette motivet ble i kunsten ofte fremstil med flere badende kvinner. Ingenting antyder imidlertid en slik hevn her, i vårt emblem. Det ser ut som naturen, i sin naturlighet og med sitt overflod, sitter i førersete her.

Emblem 5: Gruvearbeidere i ferd med å grave ut et lite fjell

Manus British Library 1582

Manus Berlin 1531

Aureum vellus 1598

To menn, kanskje dverger, er i ferd med å grave etter mineraler. I forgrunnen en månesigd i et vann. Solen skinner gjennom stormskyer. Et landskap med trær.

Basen viser nakne kvinner til høyre og venstre av søylen som står med ryggen til hverandre. Over dem figurer som er halv dyr halvt kvinne. Øverst nakne barn og fugler samt drager, med en engel i midten.

Scenen på sokkelen skildrer bibelhistorien i Esters bok om Ester og kong Ahasverus. Det står her ”Ester” som tittel på den scenen. Ahasverus (antagelig den persiske kongen Xerxes) rekker Ester sitt septer. Det maskuline er nå villig til å dele sin autoritet med det kvinnelige. Ester redder dermed det jødiske folk fra forfølgelse.

Selve motivet, utgravingen, kan tolkes konkret: vi må ha mineraler og metaller for å kunne foredle dem. Men symbolsk må vi også grave i dybden for å kunne utvikle oss til ”gull”. Vi minnes  alkymiens motto: Visita Interiora Terrae Rectificando Invenies Occultum Lapidem (VITRIOL) – som betyr: "Gå til jordens indre og gjennom gjentatt renselse vil du finne de Vises Sten".

Teksten sier at dette er den første lignelse eller parabel. Den skildrer opprinnelsen av mineraler gjennom planetenes innflytelse, samt hvordan utbrudd fra jordens indre har formet fjell og daler. Det siste viser hvordan jorden har modnet i en perfekt blanding av hete og kulde, fuktighet og det tørre. Og her kan man finne de beste malmer. Teksten skildrer også tilblivelsen av det filosofiske merkur (dannet med vannholdige damper og en ren, subtil, jordaktig substans ) og det filosofiske sulfur (dannet av noe fast, ildaktig, jordaktig og subtilt hardt). Hermes sier om dette sulfur: ”Det vil motta kraften av de høyeste og de laveste planeter, og med sin makt kan det trenge igjennom faste ting. Det overvinner all materie og alle edle stener”. Den delen av teksten minner oss om slutten av teksten i Smaragdtavlen: ”Du skal skille jorden fra ilden, det fine fra det grove, varsomt og med stor forstand. Det stiger fra jorden opp til himmelen, og igjen senker det seg ned til jorden og får kraft fra det høyere og det lavere. Slik vil du besitte all verdens herlighet. Derfor vil alt mørke vike ifra deg. Her er all styrkes sterke kraft, for den skal seire over alt subtilt og gjennomtrenge alt fast. Slik ble verden skapt”.

Gruvearbeidere i arbeid dukker for øvrig allerede opp i Aurora Consurgens – 1410. Her i kombinasjon med det kjente motiv av pelikanen som mater sine unger med sitt eget blod. Det er et symbol for Kristi offerdød, men også for materiens offerdød. Eller offerdøden av vårt gamle jeg, vårt ego, for et høyre selv.

Aurora consurgens