Emblem 8: Oppstandelse fra sumpen

Manus British Libraby 1582

Manus Berlin 1532

 

Aureum vellus 1598

Til dette har den medfølgende teksten følgende å si:

Den fjerde parabelen

Filosofen Menaldus sier: ”Jeg beordrer alle mine etterkommere til å spiritualisere deres kropper ved dissolusjon og igjen å materialisere de åndelige ting ved hjelp av et lett avkok”. Angående dette sier Senior det: ”Ånden løser kroppen opp og i oppløsningen trekker kroppens sjel ut og forandrer denne kroppen til sjel, og sjelen blir forandret til ånden, og ånden blir igjen lagt til kroppen, for dette har den stabilitet ”. Her blir kroppen åndelig med åndens kraft. Dette gjør filosofene å forståelig i den følgende signaturen eller figur: Jeg så en mann som var svart som en neger som satt fast i leire eller en svart, skitten og ille luktende slim; til hans hjelp kom en ung kvinne, med et vakkert ansikt og enda vakrere kropp, på det herligste smykket med mange fargerik bekledning, og hun hadde vinger på ryggen, hvor fjærene var lik dem av de aller fineste hvite påfuglene, og hadde gullende som ble prydet med fine perler. På hodet hadde hun en krone av rent gull, og på toppen av det en sølvstjerne; rundt halsen hennes hadde hun et kjede av fint gull, med de mest dyrebare rubiner, som ingen konge ville kunne betale; hennes føtter var kledd med gylne sko, og fra henne utgikk den den fineste duft som overgikk alle aromaer. Hun kledde mannen med en purpurkappe og løftet ham opp med seg selv til himmelen. Derfor sier Senior: "Det er en levende ting som ikke lenger dør, men består med en evig formering ".

Dette er et eksempel på en konkret alkymistisk prosess som får en symbolsk, personifisert form. Den mannlige figuren er en representasjon av det alkymisten kalte morianer eller etiopier, en svart substans som oppstod ved å blande kvikksølv med smeltet sulfur. Når dette ble bakt, avga det en damp som kondenserte til en strålende rød pigment som er kjent som sinober. Sinober var høyst ettertraktet i malerkunsten og dens dype rødfarge ble assosiert med blodet. Hvis ikke alkymisten visste hvordan man fanger dampen, ble han bare sittende igjen med klumpete svarte rester.

Psykologisk kan dette vise til bevisstheten eller det spirituelle som kan dukke opp fra de undertrykte eller undervurderte personlighetsaspektene. Som sannelig kan sammenlignes med en sump. Eller den mørke siden av menneskelivet. Bildet av denne halvveis slimete mannen (som for øvrig har de tre farger av de alkymistiske hovedstadier: svart, hvitt, rødt) er ikke særlig oppløftende, ja direkte frastøtende. Men han blir altså kledd i en purpurkappe og skal følge den vakre engelen til himmelen og evig liv. Hun har en sekstagget stjerne over kronen. En sekstagget stjerne  symboliserer ofte makrokosmos, den store verden. Her består den av to triangler; en med spissen opp, den andre med spissen ned. Det kan stå for  forbindelsen mellom den høyere og den lavere verden. Eller mellom ild og vann, himmel og jord, ånd og materie, det feminine og maskuline.

Emblem 7: Den druknende konge

Manus British Libraby 1582

Manus Berlin 1532

Aurum velus 1598

En ung konge (kanskje androgyn) i forgrunnen i en gylden kappe drapert med en sølvaktig pels, holder et septer kronet med syv stjerner i sin høyre hånd og et gyldent eple med en due i sin venstre. I bakgrunnen en eldre konge i en elv ser ut til å drukne og roper om hjelp. Solen og morgenstjernen gir lys som bryter gjennom mørke skyer.  Den medfølgende teksten til denne tredje parabel eller lignelse sier følgende:

AVICENNA sier i kapitlet om fukigheter: --- 'Når varme opererer på en fuktig kropp, så er svarthet det første resultatet'. Av den grunn har de gamle filosofer forklart at de så en tåke stige opp og svøpe over hele jordens overflate, og de så også havets heftighet  og elvene på jordens overflate, og hvordan sistnevnte ble ful og stinkende i mørket. De så videre jordens konge synke og hørte ham rope ut med ivrig stemme: "Den som redder meg, skal leve og regjere med meg for alltid i mitt lys på min kongelige trone", og natt innhyllet alt. Dagen etter så de over kongen en klar morgenstjerne, og dagens lys fjernet mørket, det lyse sollyset brøt gjennom skyene med mangefargede stråler og strålende lysstyrke, og en søt parfyme steg opp fra jorden og solen skinte klart. Med dette ble fullendt tiden da jordens konge ble frigjort og fornyet, velkledd, og ganske vakker, overraskende med sin skjønnhet både sol og måne. Han ble kronet med tre kostbare kroner, den ene av jern, den andre av sølv og den tredje av rent gull. De så i hans høyre hånd et septer med syv stjerner, som alle ga en gylden glans, og i sin venstre hånd et gyllent eple, og på det satt en hvit due med vinger delvis av sølv og delvis av en gylden fargetone som Aristoteles så godt snakket om da han sa: 'Ødeleggelsen av en ting er en annens fødsel'. Betydning i denne mesterlige kunst: "Frata tingen dens ødeleggende fuktighet og forny den med sin egen essensielle, den blir dens fullkommenhet og liv".

Kongen som drukner er også et motiv (emblem 31) i Michael Maier berømte Atalanta fugiens fra 161, et verk med stikk 50 laget av Matthias Merian.

Fra Michael Maiers Atalanta fugiens 1617

Dette er den gamle kongens død og hans oppstandelse som en vakker ungdom. Siden den gamle kongen drukner, må det henspille til den alkymiske prosessen dissolusjon eller oppløsning. Både hva som angår materien, men også vår egen fornyelsesprosess. . Vann har alltid vært et symbol for renselse. Psykologisk brytes den kunstige strukturen i  vårt indre opp ved at vi dukker ned i det underbevisstes irrasjonelle side. Vårt bevisste sinn slipper kontrollen. Dissolusjon forbindes ofte med vår feminine side, hjertets intelligens og våre følelser. Vi må få kontakt med disse våre følelser, også de smertefulle.

Det eple som den gjenoppståtte androgyne kongen holder i sin venstre hånd monner om et rikseple, men er kronet med en due – fredens symbol – ikke et kors. At symbolet for makt, septeret,  er kronet med syv stjerner. Det kan igjen representere de alkymiens syv prosesser, eller de 7 planeter, eller vår initiasjons syv steg. Den unge kongens  trefoldige krone kan peke på de tre prinsipper eller: kropp, ånd og sjel.

Rammen rundt er vakkert dekorert med blomster og fugler, jordbær og en sommerfugl. To små intaglioer viser en scener der en kvinne – eller kvinner angripes og forsvares. Kanskje bare en variant av hovedtemaet i denne tredje parabel: dissolusjonen, død og oppstandelse gjennom vann. Det feminine.

Emblem 6: Menn og et tre

Manus Berlin 1532

Manus British Library 1582

Aureum vellus 1598

Vekst er her tyngdepunktet. Det er en krone ved foten av treet, ikke ved toppen. Hemmeligheten til vekst ligger altså der, i det elementære. En ung mann har klatret opp syv steg i en stige. Syv er oftest også antallet for de alkymistiske prosesser. Han rekker gyldne grener til to menn, den ene kledd i rødt med hvite underklær, den andre med hvite ytterklær og røde innunder. Den unge mannen på stigen er kledd i svart med gyldne støvler. En tydelig hentydning til alkymiens stadier: nigredo (svart), albedo (hvit), citrinatis (gul) og rubedo (rødt). Mannen til venstre ser på en bladløs gren i sin høyre hånd, men mannen til høyre rekker opp hånden for å ta imot grenen fra den unge mannen. De to menn ser ut som om de konverserer, slik vi så i emblem 1.

Teksten som følger denne andre parabel eller lignelse, sier følgende:

"Hermes, den første mesteren i denne kunst, sier som følger: «Vannet i luften, som er mellom himmel og jord, er livet til alt; for ved hjelp av dens fuktighet og varme er det mediet mellom de to motsetningene, som ild og vann, og derfor regner det vann på jorden. Himmelen har åpnet seg og sendt sin dugg til jorden gjort den så søt som honning og fuktig. Derfor blomstrer og bærer jorden mangfoldige fargete blomster og frukter, og i dens indre har det vokst et stort tre med en sølvstamme som strekker seg ut til jordens overflate. På dens grener har det sittet mange slags fugler. Alle bega seg av sted ved daggry, når det svarte ravnehode ble hvit. Det samme treet bærer tre typer frukt. Den første er de aller fineste perler. Den andre kalles av filosofer TERRA FOLIATA (jordens blad). Den tredje er det aller reneste gullet. Dette treet gir oss også helsens frukt, det gjør varmt det som er kaldt, og det som er kaldt gjør det varmt, det som er tørt gjør det fuktig og gjør fuktig det som er tørt og myker det harde og herder det myke, og er sluttproduktet av hele kunsten …» Om dette treet snakker Vergil i den sjette Æneiden når han forteller en fabel hvordan Æneas og Silvus gikk til et tre med gyldne grener."

Dermed er de to menn på emblemet nok ment å fremstille Æneas og Silvus. I den historien blir de to menn gjennom to duer ledet til et tre med gydne grener som alltid vokser ut igjen så snart de blir plukket. Æneas tar den gyldne gren som sikrer hans nedstigning til underverden og tillater ham å komme uskadd over elven Cocytus (en av de fem elver i Hades) og tilbake til lyset.

Treet har for øvrig sterke assosiasjoner til et verdenstre. Fuglene som flyr av sted, er tretten i antall, hvite og svarte. Det svarte ravnehodet har blitt hvit, overgangen fra nigredo til albedo har begynt. Ved første øyekast kunne for øvrig dette ravnehode ligne et dødninghode.

Rammen til dette bilde minner om en teaterscene med tilskuere, blant dem en konge med en lyre. Kvinner bader og det ser ut som bassenget ble fylt undergrunns av den elven som renner ut av selve bildet. Kvinnene bærer gyldne  og røde smykker og blir oppvartet av to kvinner kledd i rødt og gult – igjen alkymiens to stadier: rødt (rubedo) og gul (citrinatis). Litt merkelig at kvinnene i sin nakenhet - på en taterscene og iakttatt av påkledde menn - virker så uberørt og selvsikker. Det feminine viser seg her overlegen. Denne scenen kan også være en hentydning til "Diana i badet". Den jomfruelige jaktgudinnen ble iaktatt av en jeger som så henne naken mens hun badet. Diana forvandlet ham til en hjort og lot sine jakthunder jakte på ham til han var drept. Dette motivet ble i kunsten ofte fremstil med flere badende kvinner. Ingenting antyder imidlertid en slik hevn her, i vårt emblem. Det ser ut som naturen, i sin naturlighet og med sitt overflod, sitter i førersete her.

Emblem 5: Gruvearbeidere i ferd med å grave ut et lite fjell

Manus British Library 1582

Manus Berlin 1531

Aureum vellus 1598

To menn, kanskje dverger, er i ferd med å grave etter mineraler. I forgrunnen en månesigd i et vann. Solen skinner gjennom stormskyer. Et landskap med trær.

Basen viser nakne kvinner til høyre og venstre av søylen som står med ryggen til hverandre. Over dem figurer som er halv dyr halvt kvinne. Øverst nakne barn og fugler samt drager, med en engel i midten.

Scenen på sokkelen skildrer bibelhistorien i Esters bok om Ester og kong Ahasverus. Det står her ”Ester” som tittel på den scenen. Ahasverus (antagelig den persiske kongen Xerxes) rekker Ester sitt septer. Det maskuline er nå villig til å dele sin autoritet med det kvinnelige. Ester redder dermed det jødiske folk fra forfølgelse.

Selve motivet, utgravingen, kan tolkes konkret: vi må ha mineraler og metaller for å kunne foredle dem. Men symbolsk må vi også grave i dybden for å kunne utvikle oss til ”gull”. Vi minnes  alkymiens motto: Visita Interiora Terrae Rectificando Invenies Occultum Lapidem (VITRIOL) – som betyr: "Gå til jordens indre og gjennom gjentatt renselse vil du finne de Vises Sten".

Teksten sier at dette er den første lignelse eller parabel. Den skildrer opprinnelsen av mineraler gjennom planetenes innflytelse, samt hvordan utbrudd fra jordens indre har formet fjell og daler. Det siste viser hvordan jorden har modnet i en perfekt blanding av hete og kulde, fuktighet og det tørre. Og her kan man finne de beste malmer. Teksten skildrer også tilblivelsen av det filosofiske merkur (dannet med vannholdige damper og en ren, subtil, jordaktig substans ) og det filosofiske sulfur (dannet av noe fast, ildaktig, jordaktig og subtilt hardt). Hermes sier om dette sulfur: ”Det vil motta kraften av de høyeste og de laveste planeter, og med sin makt kan det trenge igjennom faste ting. Det overvinner all materie og alle edle stener”. Den delen av teksten minner oss om slutten av teksten i Smaragdtavlen: ”Du skal skille jorden fra ilden, det fine fra det grove, varsomt og med stor forstand. Det stiger fra jorden opp til himmelen, og igjen senker det seg ned til jorden og får kraft fra det høyere og det lavere. Slik vil du besitte all verdens herlighet. Derfor vil alt mørke vike ifra deg. Her er all styrkes sterke kraft, for den skal seire over alt subtilt og gjennomtrenge alt fast. Slik ble verden skapt”.

Gruvearbeidere i arbeid dukker for øvrig allerede opp i Aurora Consurgens – 1410. Her i kombinasjon med det kjente motiv av pelikanen som mater sine unger med sitt eget blod. Det er et symbol for Kristi offerdød, men også for materiens offerdød. Eller offerdøden av vårt gamle jeg, vårt ego, for et høyre selv.

Aurora consurgens

Emblem 4: Solens konge og månens dronning møtes

Manus Berlin 1531

Manus British Library 1582

Den trykte utgaven Aurum vellus 1598

De to klassiske motsetninger – solkongen og månedronningen – møtes og deres polaritet understrekes, bortsett fra at klærne til dronningen er kantet med kongens farger og vice versa. Noe som for øvrig minner om Østens Yin-Yang symbol: motsetningen er ikke total, begge inneholder noe av motparten. Bygninger i bakgrunnen. En blid måne over dronningen, en heller streng utseende sol over kongen. Kongen står på flammer (ild), dronningen på en globus som kan tolkes som jord eller måne – kanskje det skal symbolisere vann. Dronningen ser rolig på kongen, mens kongen ser noe forbauset ut.

Kongen holder et septer med et rødt bånd der det står skrevet Coagula Masculinum (eller Maascheulium coagula) – ”koaguler de maskuline”. Dronningen holder et blått bånd der det står skrevet: Lac virginis (eller Lac Viramium) – noe som betyr ”jomfruens melk”. Eller: noe skal bli fast, noe er flytende. Konkret kunne ”jomfruens melk” stå for en rekke hvite væsker for alkymisten, men symbolsk kunne det stå for åndelig føde. Vi finner for øvrig et lignende symbol i Hathors melk, Isis’ melk og senere jomfru Marias melk. Alle tre gir gjennom sin melk videre guddommelig kraft. I tidlige visjoner kunne Maria også gi melk til voksne troende eller helgener. I Aurora consurgens finner vi en illustrasjon der jomfruen dier to alkymister.  Altså en lignende overføring av guddommelig kraft i form av åndelig føde. 

Aurora consurgens

Ser vi på begge disse bånd i sammenheng, illustrerer de alkymistens motto: solve et coagula (løs opp og føy sammen) – som går gjennom hele den alkymistiske prosessen. Mange ganger. Det harde og det myke går også igjen i vår indre utvikling. Det stivnete skal løses opp og myknes, det altfor veike skal styrkes.

Rammen viser igjen vakre fugler og blomster. Toppen av bildet har inskripsjonen: Particularia (det enkelte eller individuelle) , og bunnen Via universalis particularibus inclusis – "den universelle vei inkluderer det enkelte, særskilte". Med andre ord: det universelle, allmenngyldige, henger sammen med det særskilte i en enhet. Igjen: alkymisten ser en helhet der vi ville se motsetninger.

Bildet har en tredimensjonal base. Billedserien viser fra venstre: 1: Akilles og Hektor i kamp (sml. Trojakrigen). Akilles står her for heroisme og sårbarhet. 2: I sentrum ser vi Alexander den store som hersker og kriger. Over dette står det: Basiliski Capsis, noe som kan oversettes med "basilisken innesluttet". En basilisk er et fabeldyr i gresk og europeisk mytologi og folketro. Den har ofte blitt framstilt som en kronet, oppreist blanding av slange, drage og hane med et drepende blikk og etsende pust. I alkymien kunne basilisken representere prima materia. Den beskrives jo ofte som heslig. Også vårt eget utgangspunkt for vårt personlige transformasjonsarbeid kan være ganske heslig.

Den foregående teksten siterer en legende der Aristoteles instruerer Alexander i alkymi. Alexandria var for øvrig i oldtiden et senter for kunnskap som også inkluderte metallurgi og alkymi. Samt gresk filosofi.

3: Bilde til høyre viser hvordan Alexander den Stor møter Diogenes i tønnen. Den heroiske, krigerske Alexander møter til slutt – og forsones med – sin rake motsetning med helt andre verdier.

Emblem 3 Ridderen og den tofoldige brønnen

Manus Berlin 1531

Manus London 1582

Den trykte utgaven Aurum vellus 1598

En ridder med et sverd og et skjold står på to brønner. På skjoldet finner vi en inskripsjonen som starter med et heller berømt alkymistisk moto: ex duabus aquis unam facite – av to vann gjør ett. Den videre alkymiske teksten skal stamme fra broder Elias, Frans av Assisis trofaste følgesvenn. Den sier omtrent følgende: Av to vann lag ett. Dere som søker å lage sol og måne, gi det å drikke til deres fiende. Og dere skal se ham død. Deretter lag fra vann jord og dere mangfoldiggjør stenen.

Heller kryptisk det hele. Men den flerfoldige brønnen møtte vi allerede i Rosarium philosophorum (se her: http://hermetisme-gnosis02.blogspot.no/2012/02/merkurbrnnen-i-rosarium-philosophorum.html) og tofoldigheten hos Lambspring (se her http://hermetisme-gnosis03.blogspot.no/2015/10/den-frste-figur.html) der den representerte de to polariteter (ånd og sjel) som eksisterer sammen, men uttrykker seg på forskjellige måter. Slik som sol og måne er to polariteter som alkymisten likevel makter å se som et hele. 

Her er vi med andre ord i gang med å separere to grunnleggende motsetninger, for deretter å rekombinere dem. Fordi: brønnen til høyre toppes med en naken guttefigur som urinerer (det er en slags renselse) en grå stråle ned i et basseng. Den venstre brønnen toppes med en lignende naken jentefigur som urinerer  en gylden stråle. Blandingen av dette produserer en gylden væske som deretter oversvømmer et landskap med trær. To landsbyer ses i bakgrunnen samt noen fjell i det fjerne. Rammmen fylles igjen med planter og dyr. Vi møter uglen igjen, påfuglen samt flere andre fugler. Psykologisk kan ridderen symbolisere styrken som vi trenger til vår oppgave å forsere motsetninger. Syv stjerner over ridderens hode er en symbolsk referanse til initiation. Syv er det tall som ofte forbindes med fullendelsen av en prosess, slik som alkymistens opus ofte beskrives med syv trinn. Dette forbindes også ofte med de syv planeter, en planettrapp som skal lede til sjelens oppstigning til solguden. 

Vi ser også alkymistens farger som striper i ridderens påkledning: svart, hvit, gul og rød. Det er de fire stadier i vårt arbeid: nigredo, albedo, obergangsstadiet gult og endelig rubedo.

Den medfølgende teksten sier at naturen produserer metallene fra merkur og sulfur. Den skildrer ellers en prosess der tørrhet og fuktighet blir en komplett enhet, som danner merkur. Og den må blandes med sulfur. Og der naturen tok slutt, må alkymisten overta. Videre påpekes det at alkymistene skriver så dunkelt for at ikke alle skal få tak i det. Prosessene som nevnes er: oppløsning, sublimering, destillering, koagulering, få det til å stige opp, gjennombløt det, tørk det etc., alt sammen samtidig og i den samme beholder. For du må vite at når vi løser opp, sublimerer vi og kalsinerer vi også, uten avbrudd. Alt i hele verden, synlig og usynlig, mineraler, planter og dyr gjennomgår de operasjoner som alkymisten beskriver med to ord: mann og kvinne.

Emblem 2: Alkymisten

Manus British librabry 1582

Den trykte utgaven Aureum vellus 1598

Manus i Kupferstichmuseum Berlin 1531 mangler dette bildet

Som nevnt i innlegget fra oktober, finnes det samme motiv i Aurora consurgens fra 1410. Se der. 

Heretter handler det om opprinnelsen av de Vises Sten og hvordan den blir fullbrakt gjennom kunsten (alkymien), heter det innledningsvis. Deretter kommer Tractatus primus eller den første traktat. Hele boken, sies det helt foran etter tittelen, er delt inn i syv deler. Det finnes med andre ord syv traktater. Traktat 1 er knyttet til dette andre emblem. Traktat 2 er knyttet til det tredje emblem. Traktat tre er knyttet sammen med emblemene 5 – 11, altså syv bilder i alt. Den billedserien (5 –11) betegnes som ”lignelser” eller parabler. Traktat 4 er knyttet til emblemene 12 – 18, altså igjen en billedserie på syv bilder. Her skildres det syv prosesser i en glasskolbe som samtidig er knyttet til hver sin astrologiske planet, metall og gud. De resterende emblemer, 19 – 22 utgjør femte traktat del 1 kapittel 1 – 4. Femte traktat del 2 er bare tekst, likeledes traktat seks og syv. 

Glasskolben indikerer at her utføres det alkymiske eksperimenter. Samt at vårt personlige arbeid foregår i et "lukket" rom, der ingen overflødigheter skal forstyrre. Fra glasskolben flagrer det et bånd med innskriften Eamus quesitum quatuor elementorum naturas som betyr: Vi søker egenskapene til de fire elementer. Det må være et motto som sier at her skal det dreie seg om de fire elementer og deres betydning og anvendelse i ”kunsten” – alkymien. Væsken i kolben skal muligens behandles slik at de essensielle karakteristika av den materielle verden blir avslørt. I vår egen psyke skal  de grunnleggende bestanddeler aktiveres for å gjøre deres innflytelse gjeldende for vår bevisste utvikling. 

Igjen omgir en ramme bildet på manuset fra British Librabry: påfugl, hjort, dådyr, ugle, diverse fugler og blomster. Fra gammelt av er hjortens horn er et symbol for død og gjenfødelse (siden de byttes hvert år).

Teksten som hører til dette bildet, sier at De Vises Sten blir produsert ved hjelp av den grønne og voksende naturen. Den har altså sitt utgangspunkt i naturen, men deretter må "naturen" behandles, kokes, renses, lages essens av. Naturen må altså hjelpes. Naturen tjener ”kunsten” = alkymien og ”kunsten” tjener naturen. Selv om stenen med andre ord får sin passende form gjennom kunsten, så kommer selve formen fra naturen.   

Alkymisten med kolben, iferd med å starte sitt arbeid, finner vi, som tidligere nevnt, allerede i Aurora consurgens fra 1410: 

Aurora consurgens 1410