Emblem 16: Venus og påfuglens hale

Manus British Libraby 1582

Manus Berlin 1532

Aureuym vellus 1598

Hausbuch von Wolfegg 1470

Beham / Pentz ca 1530

Vi har nå kommet til den elskelige kjærlighetsgudinnen Venus, trukket i sin vogn av to fugler, en pil i hånden. Sønnen Cupido står foran i vognen, klar til å treffe oss med sin kjærlighetspil. På hjulene de to stjernebilder der Venus hersker: Tyren og Vekten.

Under vises scener typisk for Venusbarna: et landlig idyll med mat og drikke, lesing av poesi, musisering. Ovenfor en et kurtiserende par og på den andre siden et par som konverserer. Ovenfor der igjen: mennesker som sysler med svømming, riding og dansing. Alt er lutter fred og gammen.

I glasskolben finner vi en flott påfugl. Det synes som vi er i en prosess av fermentasjon, gjæring. Først opplever vi en slags død. Forråtnelse. Men ut av dette svarte vil det omsider dukke opp et fyrverkeri av farger og meningsfulle visjoner som alkymisten kalte ”påfuglens hale”. Det ser ut som vi er ved et vendepunkt i prosessen her. Mens de tidligere emblemene (11-15) viste en diskrepans mellom scenebildene og det som foregikk i retorten, er det nå harmoni. Noe nytt stiger frem. Men foreløpig er det bare et daggry, vi er ikke ved målet ennå.

Teksten som følger med sier:

 

For det sjette: Er kraften av varmen blandet med varme i jorden, at den har gjort de samlede delene lette og løst dem for å overgå de andre elementene, og derfor skal denne varmen bli modifisert med månens kulde; «Slokk ilden til en ting med en annens kulde», sier Calus.

Emblem 15: Solen og den trehodete dragen

Manus British Library 1582

Manus Berlin 1532

Aureum vellus 1598

Solbarna: Hausbuch Wolfegg 1470

Solbarna. Adam McLean sier det er fra enten Beham eller Pencz, men her står det faktisk øverst at illuministen er Albrecht Glockendon, 1. august 1531! Men etter henvendelse til Adam McLean sier han at Glockendon kan ha vært den som utga dette, ikke nødvendigvis skapte det. I alle fall viser det et tett samarbeide mellom flere kunstnere på den tiden.

Her er det SOLEN som står i sentrum. Øverst den personifiserte solguden i en vogn trukket av to fyrrige hester. På hjulet det stjernetegn hvor solen hersker: Løven. Under: scener som skildrer aktiviteter som forbindes med "solbarna". Solens barn drev med idrett og kraftprøver og fredelige konkurranser. 

På bildet her foregår det også en akymisk prosess i en glasskolbe, her symbolisert med en trehodet drage, deres hoder i de typiske farger: nigredo, albedo, rubedo. Denne dragen er livligere enn den nærmest paralyserte fuglen i forrige bilde. Livskraften og optimismen har kommet tilbake. Dragen har tydeligvis positive, livgivende egenskaper her, akkurat som de kinesiske drager har. Prosessen skrider fremover, både på det materielle og på det psykiske plan. Det er mulig at vi ser prosessen konjunksjonen her, der våre tre deler, kropp, sjel, ånd, streber etter en enhet.

Den tilhørende teksten sier:

For det femte: Gjør varmen sterkere gjennom ildens kraft og dermed blir ånden som er skjult i jorden, brakt opp i luften, hvorfor filosofene sier at enhver som kan bringe frem i lyset en skjult ting, er en mester av kunsten.
Det samme mener Morenius, når han lærer at "Han som kan styrke sjelen, vil erfare det” og også Alphidius sier: "Hvis ikke denne dampen stiger opp, vil du ikke ha noen fordel av den."

Emblem 14: Mars og den trippelhodete fuglen

Manus British Library 1582

Manus Berlin 1532

Aureum Vellus 1598

Hausbuch Wolfegg 1470: marsbarna

Marsbarna Beham / Pencz ca 1530

Stridsguden mars blir trukket i sin vogn av to ulver, med en sammenrullet slange foran seg. De to stjernebilder der mars er hersker, er den kraftfulle Væren og den lidenskapelige Skorpionen. Scenene under viser nokså tydelig krigsguden: vold, overfall, plyndring, herjing, fordrivelse, brannstiftelse. Soldater har overmakten, men bøndene i forgrunnen gjør opprør. 

I motsetning til dette handlingsmettede scenebilde står den hvite, trehodete fuglen i glasskolben. Etter kampen mellom tre fugler, med den svarte som den tapende part, i forrige bilde, har denne fuglen stivnet i en situasjon der den ser ut til å være fanget i beholderen. Det er muligens en Ibisfugl, fuglen til den egyptiske guden Thot. Den medfølgende teksten sier: 

For det fjerde: Varmen renser det som er urent. Det kaster av mineralske urenheter og dårlige odører og nærer eliksiren. I forbindelse med det anbefaler Hermes: Du skal skille det grove fra det fine, jorden fra ilden. Herav sier Alphidus: Jorden kan smelte og bli ild. Deretter sier Rasis: Det er flere mykgjøringer som må gå foran den perfekte tilberedelsen i kunsten, noe som kalles mundificatio, for verket er først fullendt når alle urene deler er fjernet.

Det er altså gjennom kamp og strid vi skal rense oss fra urenheter. Dette må skje tydeligvis flere ganger, i en evig spiral. På det indre plan kan vi, gjennom den evige striden mellom de ulike deler av vår personlighet, føle oss tidvis nokså paralysert, slik som den trehodete fuglen i glasskolben.

Emblem 13: Jupiter og tre fugler

Manus British Library 1582

Manus Berlin 1532

Aureum Vellus 1598

Hausbuch Wolfegg 1470: Jupiterbarn

Berham / Pencz ca 1530/40: Barn av Jupiter

Termaet her er først og fremst rikdom og makt. Her er det Jupiter som hersker, han som i romersk mytologi var gudenes konge, himmelguden, den fremste guddommen i oldtidens romerske religion. Han hersket over lov og orden. Her, på vårt bilde, ser vi hans vogn blir trukket av to påfugler, han holder to piler (den geistlige og verdslige makt), en soldat eller ridder kneler foran ham og gir ham en offergave. På vognhjulene de to stjernetegn hvor Jupiter er hersker: Skytten og Fiskene. De menneskelige aktiviteter som forbindes med Jupiter ser vi nedenfor. De viser en ganske annen karakter enn foregående noe dystre emblem. Her blir Jupiter skildret som god og opprettholder av naturen og livet. Han representerer orden og harmoni og den geistlige og verdslige makt. Vi ser en konge bli kronet av paven. I forgrunnen en skriftlærd med rikdommer i kistene. To menn diskuterer et manus. En annen gruppe er opptatt med en annen diskusjon der en peker på en svart fugl. I bakgrunnen en alkymist og hans medhjelper opptatt med sin transmutasjon, og helt bakerst en jaktscene. Natur og ”kunsten” altså i skjønn forening. Alt utstråler harmoni, slik som man forestilte seg den på den tiden.

I glasskolben derimot foregår det en kamp mellom tre fugler. Den svarte (nigredo) holder på å bli beseiret av den hvite (albedo) og den røde (rubedo). Teksten som hører til, sier følgende: 

For det tredje: Heten forårsaker at alle ting gjennomtrenges av en åndelig kraft, om hvilken det sies i Turba: Åndeliggjør alle kropper og gjør flyktig det som er fast. Hvorav Rasis snakker om i sin bok om ”Lysets lys” som følger: "En tung kropp kan ikke bli gjort lett uten hjelp av en lett kropp, og heller ikke en lett kropp kan holdes presset ned til bakken uten hjelp av en tung kropp."

Emblem 12: Saturn. Drage og et barn

Manus British Library 1582

Manus Berlin 1532

Aureum Vellus 1598

Nå kommer vi til en høyst interessant og detaljrik billedserie, syv bilder i alt.
Teksten sier at her starter den fjerde traktat som handler om midlene med hvilke naturen oppnår sluttresultatet.


Hvert bilde i den serien i den fjerde traktat er tilegnet sin planet.
Dette står i en tradisjon av illustrasjoner der hver planet beskrives med sine tilordnete egenskaper, sine såkalte planetbarn. Planetguden øverst og et landskap med ulike aktiviteter som beskriver planeten nederst. Slike serier finnes det flere av. En finner vi f. eks. i Hausbuch vom Schloss Wolfegg (ca 1470). En annen som kan være det direkte forbilde for Splendor solis-serien, tilskrives Hans Sebald Beham eller Georg Pencz, illustratører rundt Albrecht Dürer i Nürnberg.
Her er hele serien Beham eller Prycz fargelagt og sammenstilt av Adam McLean på sin Alchemy Website.

Etter AdamMcLean

Men også Albrecht Glockendon har noe lignende. Han tilhører en kunstnerfamilie som virket omtrent samtidig som Splendor Solis oppstod.

Albrecht Glockendon: sol og de syv planeter

 
Vi starter med den ”ytterste” planeten: Saturn. Guden øverst har en sigd i sin høyre hånd (Saturn høster) og en Caduceus i sin vesntre (kan derfor også oppfattes som Hermes). På hjulene er de to stjernetegn som planeten Saturn hersker over: Steinbukkken og Vannmannen. Barnet på vognen skal nok antyde at Saturn spiste sine egne barn for å redde seg fra en ulykksalig spådom.
 

På Saturnbilledene finner vi vanligvis  mennesker som har med jord å gjøre: pløyende eller slaktende bønder. Med fattigdom og alder: betlere, bespisning eller hjelp til de fattige, fanger. Med kurvflettere. Alt samen ting vi kjenner igjen her. I bakgrunnen øverst til venstre et begravelsesfølge. Saturn forbindes ofte med død. I bakgrunnen til høyre en pløyende bonde, og bak ham igjen en henrettelsesscene. Her mener man å se innflytelsen av Hans Holbein den yngre: Ackermann eller Dans med døden. 

Hans Holbein: Der Ackermann

Her et bilde som omhandler Saturn fra Hausbuch fra slott Wolfegg: 

Hausbuch fra slott Wolfegg ca 1470

Også Saturnbilde fra Beham eller Pencz: 

Beham eller Pecz

Teksten her på bildet sier om Saturn: Saturnus, gammel, kald og uren. Ondskapsfulle er mine barn. 

Men i Splendor solis serien har vi også en kronet glasskolbe i midten, der forskjellige prosesser finner sted. Her en drage med et barn som fyrer opp under den og forer den. Den medfølgende teksten i Splendor solis sier: 

For det første: Aristoteles i Opprinnelsens Bok sier således: "Sol og mennesket skaper en mann, for solens kraft og ånd gir liv, og prosessen må gås gjennom sju ganger, ved hjelp av solens varme".
Men som filosofene i deres arbeid må bistå naturen med kunsten, så må de også styre varmen i henhold til Solen, for å skape den tidligere nevnte steinen, som også må gjennomgå sju prosesser. For et slikt arbeid krever først en varme som er kraftig nok til å mykne og smelte de jordens deler som har blitt tykke, harde og bakt, som nevnt av Sokrates når han sier: at hullene og sprekkene på jorden vil bli åpnet for å motta innflytelsen av ild og vann.

For det andre: Varme er nødvendig, for gjennom sin kraft blir jorden frigjort fra mørket og velsignet med lys i stedet. Med hensyn til hvilket Senior sier: Denne varmen gjør hver svart ting hvit, og hver hvit ting rød. Så, som vann bleker, gir ild fra seg lys og også farge til den subtiliserte jorden, som ser ut som en rubin.  Gjennom den fargende ånden mottar den fra ildens kraft, og dermed får Sokrates til å si: at et merkelig lys skal være sett i mørket.

 
Dette omhandler den involverte kjemiske prosessen. Barnet nører opp under en (indre) ild hos dragen, samt forer den med noe flytende. Det ser derfor ut som det er kalsinasjonen samt oppløsning som er antydet her, altså der både ild og vann kommer til anvendelse. Men først og fremst ild.

Emblem 11: Alkymisten i beholderen

Manus British Library 1582

manus Berlin 1532

Aureum vellus 1598

Den medfølgende teksten sier:
Den syvende lignelse
Ovid, den gamle romeren, skrev det samme da han nevnte en gammel vismann som ønsket å forynge seg, ble fortalt: han skulle tillate seg å bli kuttet i stykker og bli laget et perfekt avkok av, og så ville hans lemmer gjenforene seg og igjen bli fornyet med stor styrke.


Dette bilde viser med all tydelighet at det som egentlig skal transformeres, er alkymisten selv. En medhjelper fyrer flittig i ovnen, eller atanor som alkymistens ovn kalles, opptatt med å holde flammene brennende. På hodet til den som skal regenereres, sitter en due. Duer symboliserer som oftest ånd, eller Den Hellige Ånd. Kanskje det er her mer et resultat av den prosessen alkymisten gjennomgår enn inspirasjon ovenfra. 

På sokkelen av en søyle i bakgrunnen en intaglio som viser Vulcan eller Hefaistos, ildguden, opptatt med sitt arbeid som smed, mens en nesten naken kvinne ser på. Et par i bakgrunnen ser ut til å følge med i hva som skjer, i alle fall mannen. Kvinnen har en kolbe i hånden. Under dem figurene av Merkur og Jupiter. 

Han som skal ”kokes”, ser noe lidende ut, men holder stand. På samme måte må vi under prosessen tåle lidelser og være utholdende. Siden alkymisten sitter i vann med ild under, kan det tyde på, at her må vi tåle både vann- og ildprøven.
Det er et tittelbilde fra Michael Maiera Tripus Aureus som minner svært om denne scenen. 

Tittelsiden fra Michael Maier Tripus Aureus 1618

Emblem 10: Kongen parteres

Manus British Librbay 1582

Manus Berlin 1532

Aureum vellus 1598

Den medfølgende teksten  sier følgende:
Den sjette lignelsen
Rosinus forteller om en visjon han hadde av en mann hvis kropp var død og likevel vakker og hvit som Salt. Hodet hadde et fint gyllent utseende, men ble kuttet av kroppen, og det ble også alle lemmer; ved siden av ham sto en stygg mann med et svart og grusomt ansikt, med et blodflekket, dobbeltkantet sverd i sin høyre hånd, og han var den gode mannens morder. I hans venstre hånd var det et papir der det stod skrevet: 'Jeg har drept deg for at du skal få et overveldende rikt liv, men ditt hode vil jeg forsiktig gjemme, for at de verdslige løsslupne ikke finner deg og ødelegger jorden, og legemet vil jeg begrave, for at det kan råtne og vokse og bære uttalelige frukter.'


Her berører vi et av alkymiens hovedmotiv: solve et coagula – løs opp og føy sammen. Om igjen og om igjen. Slik alkymisten gjorde i sitt laboratorium med sine substanser: løse dem opp i sine bestanddeler, for deretter å føye dem sammen igjen til en ny og høyere enhet. Slik også den eldgamle Osirismyten forteller oss allerede om den egyptiske guden Osiris for mange tusen år siden. Han ble partert, løst opp i sine bestanddeler av den onde Set, men satt sammen igjen av Isis ved hjelp av magi. Hun kunne deretter belive han såpass at hun kunne bli svanger med Horus. En ny enhet med andre ord. 

Michael Maier tar også opp denne Osirismyten i Atalanta fugiens 1617. Her viser emblem 44 tydelig den parterte Osiris - ifølge teksten - blir satt sammen igjen av den majestetiske Isis. 

Atalanta fugiens emblem 44

Emblem 9: Hermaphroditen

Manus British Library 1598

Manus Berlin 1532

Aureum vellus 1598

Teksten som hører til, lyder slik
Den femte parabelen

Filosofene gir til denne kunst to legemer, nemlig: Sol og Månen, som er jord og vann, de kaller dem også mann og kome, og de frembringer fire barn, to gutter, som er varme og kulde, og to jenter, som fuktighet og tørrhet. Dette er de fire elementene som utgjør kvintessensen, det er den riktige hvite Magnesium, der det ikke er noe falskt. I konklusjonen bemerker Senior: "Når disse fem er samlet, danner de ett stoff, hvorav blir laget den naturlige steinen, mens Avicena hevder at:" Hvis vi kan komme til den femte, skal vi ha komme til slutten".
Så la oss forstå denne meningen bedre. Filosofen tar for eksempel et egg, for i disse er de fire elementene samlet sammen. Det første eller skallet er jorden og det hvite er vann, men huden mellom skallet og det hvite er luft, og skiller jorden fra vannet; det gule er ild, og den er også innhyllet i en subtil hud som representerer vår subtile luft, som er mer varm og subtil, siden den er nærmere ilden, og skiller ilden fra vannet. I midten av eggeplommen er det femte elementet, hvorav den unge kyllingen bryter frem og vokser.
Dermed ser vi i et egg alle elementene kombinert med materie for å danne en kilde til perfekt natur, akkurat slik det er nødvendig i denne edle kunst.

Hermafroditten står ofte for den vellykkete prosessen i alkymien, der to motsatte elementer har blitt en enhet. Vi møtte den jo også i Rosarium philosophorum emblem 17 og emblem 10 blant annet. Se her:
http://hermetisme-gnosis02.blogspot.no/2012/07/perfectionis-ostensio-fremvisningen-av.html

Det den doble figuren holder i sin venstre hånd, er et egg, det som forener alle elementer og også inneholder det femte, kvintessensen. I sin høyre hånd holder den et skjold som faktisk speiler landskapet, altså den store verden, makrokosmos. Egget symboliserer da antagelig mikrokosmos. Fargene på vingene er rødt og hvit, klesplagget svart. Altså igjen fargene til de tre hovedtilstander i løpet av prosessen. Men det ser ikke ut som den kvinnelige figuren er helt integrert ennå, her trengs det nok fortsatt en del jobb. Også for vår psykiske del.  

Hermafroditten blir også avbildet i Michael Maiers: Atalanta fugiens, emblem 33: 

Michael Maier Atalanta fugiens 1617 emblem 33