Emblem 16: Venus og påfuglens hale

Manus British Libraby 1582

Manus Berlin 1532

Aureuym vellus 1598

Hausbuch von Wolfegg 1470

Beham / Pentz ca 1530

Vi har nå kommet til den elskelige kjærlighetsgudinnen Venus, trukket i sin vogn av to fugler, en pil i hånden. Sønnen Cupido står foran i vognen, klar til å treffe oss med sin kjærlighetspil. På hjulene de to stjernebilder der Venus hersker: Tyren og Vekten.

Under vises scener typisk for Venusbarna: et landlig idyll med mat og drikke, lesing av poesi, musisering. Ovenfor en et kurtiserende par og på den andre siden et par som konverserer. Ovenfor der igjen: mennesker som sysler med svømming, riding og dansing. Alt er lutter fred og gammen.

I glasskolben finner vi en flott påfugl. Det synes som vi er i en prosess av fermentasjon, gjæring. Først opplever vi en slags død. Forråtnelse. Men ut av dette svarte vil det omsider dukke opp et fyrverkeri av farger og meningsfulle visjoner som alkymisten kalte ”påfuglens hale”. Det ser ut som vi er ved et vendepunkt i prosessen her. Mens de tidligere emblemene (11-15) viste en diskrepans mellom scenebildene og det som foregikk i retorten, er det nå harmoni. Noe nytt stiger frem. Men foreløpig er det bare et daggry, vi er ikke ved målet ennå.

Teksten som følger med sier:

 

For det sjette: Er kraften av varmen blandet med varme i jorden, at den har gjort de samlede delene lette og løst dem for å overgå de andre elementene, og derfor skal denne varmen bli modifisert med månens kulde; «Slokk ilden til en ting med en annens kulde», sier Calus.