Emblem 22: Soloppgang

manus British Library 1582

Manus Berlin 1532

Aureum vellus 1598

Reisen er til ende. En oppgående sol med et menneskelig, men alvorlig ansikt. Solen fra manuset fra Berlin ser rett på en, med et gjennomborende blikk, som om den vil granske din sjels mørkeste avkroker. 

Solen på manuset fra British Library ser litt til siden og opp, men er ganske ettertenksom. Litt fjern kanskje. Landskapet er temmelig øde, men det gror i forgrunnen. Et beskjedent hus til venstre. I bakgrunnen en større by med mange tårn. Bildet antyder et merkelig mørke, kanskje fortsatt natt. Det virker ikke som en endelig løsning, vi er fortsatt i en slags prosess. Heller ikke teksten er spesielt hjelpsom.

Den medfølgende teksten sier:


Det fjerde kapitel

Det siste og fjerde kapitlet viser at dette vannet skal skilles fra jorden og forenes med jorden igjen, og det ene må bli gjort med det andre for at Stenen blir fullendt.
Grunnen til at alle naturlige ting blir satt sammen i en kropp, er at det kan være en forent komposisjon.
I disse siste fire kapitlene er alt det inkludert som filosofene har fylt hele verden med utallige bøker.


Så hva skal vi tro om dette? Alle naturlige ting? Antyder dette de siste fire emblemer som skal ses som en enhet? I så fall er det dagliglivet, ikke laboratoriet eller kompliserte symboler det avsluttes med her, rammet inn av en sol som fortsatt slumrer, og en sol som så vidt har reist seg over horisonten. Så det forfatteren ønsker å meddele oss her, er muligens at vi må gå ut og praktisere det vi har lært i laboratoriet, i det virkelige liv.  

Emblem 21: kvinner opptatt med klesvask

Manus British Library 1582

Manus Berlin 1532

Aureum vellus 1598

Dette bilde skildrer også hverdagslivet. Nå er det kvinner opptatt med klesvask. Vi ser at etter en serie med bilder med lignelser, der det skildres symbolske scener vi ikke finner i det virkelige liv, deretter scener tilskrevet de forskjellige planeters egenskaper pluss en glasskolbe med en alkymistisk prosess, har vi havnet i dagliglivet. Ting som må skje om igjen og om igjen, nærmest hver dag. Alkymien har forlatt laboratoriet.

Siden klærne som ligger til tørk, avgir fuktighet som fordamper (stiger opp) i løpet av den varme dagen, for i den kjølige natten å bli til dugg som senker seg til jorden igjen (sml. også teksten i Smaragdtavlen), er det høyst sannsynlig at duggens symbolikk og virkekraft er innbefattet i dette bilde. Nattens dugg skulle samles før soloppgang. Den spiller en viktig rolle innen alkymien. Duggen blir sammenlignet med visdommen. Duggen kan også være kondensen som danner seg ved destillering. Men symbolsk ble dugg oppfattet som den kondenserte universelle ånd, noe som materialiserer seg fra en rolig, klar nattehimmel. Noen tok dette bokstavelig og samlet dugg i laken. Duggen samlet på den måten ble brukt som løsemiddel i mang en alkymistisk prosess. I folkemedisin ble dugg også betraktet som helbredende. Den ble også brukt for å revitalisere tørkede urter. Innen alkymi var dugg spesiell på mange vis og den mystiske måten den oppstod i naturen på, ga rom for metafysiske tolkninger som det himmelske vann.

Et annet sted sies et at måten det ”filosofiske salt” blir fremstilt, sammenlignes med kvinners arbeid og barns lek. Fordi den innebærer at man renser, vasker, oppløser og koker. Da blir saltet rent. Og denne sublimeringen må gjentas om igjen og om igjen. Solve et coagula.

Slik vi, i vår egen utviklingsprosess må gjenta ting mange ganger, løse opp og binde sammen igjen, før vi har kommet oss et skritt videre.

Den medfølgende teksten sier:

Tredje kapittel

Det tredje er sublimasjon, hvor den nevnte jordens fuktighet blir destillert, for hvis vannet er redusert inn i jorden, blir det fordampet i luftens letthet og stiger over jorden, som en avlang sky som et egg, og dette er ånden av den femte essens, som kalles tinktur, fermentum , anima eller oljen og som er den aller nærmeste materie til De vises sten. For gjennom sublimasjonen oppstår aske, som i kraft av sin egen luft, gitt til den av Gud, oppløser seg ved moderat varme, hvoretter jord av ild-natur og egenskap forblir kalsinert i bunnen av glasset.
Dette er den riktige filosofiske sublimeringen, ved hjelp av hvilken den perfekte hvitheten blir oppnådd. Og derfor er denne kunsten sammenlignet med kvinners arbeid, som består i klesvask, for at det blir hvit, koking og steking til det er nok.

 

Klesvask er også tema hos andre forfattere innen alkymi:  

Michael Maier Atalanta fugiens 1617, emblem 3

Mylius philosophia reformata 1622, emblem 22

Og her det kjente bilde fra Mutus Liber der man samler dugg: 

Mutus Liber (den stille bok), fransk, 1600-tallet

Emblem 20: Lekende barn

Manus British Library 1582

Manus Berlin 1532

Aureum Vellus 1598

Nå har vi kommet til et riktig hjemmekoselig bilde: kvinnen ved kakkelovnen med en på fange, en annen som henger i skjørtekanten. En vaskebalje foran dem. En hvit katt varmer seg ved ovnen. Et eldre påkledd barn hjelper et yngre som er nakent. Barn med kjepphester og små papirvindmøller. Et nakent barn blir trukket på en pute som ”vogn”, et barn klapper et annet på håret. Syv barn er nakne, tre er påkledd. Det har nok en eller annen betydning. En tjenestejente i døren og over døren to glasskolber med en gul væske i. 

Den medfølgende teksten sier:
Det neste er koagulasjon, som forandrer vannet igjen i en kropp (corpus), noe som betyr at svovelen, som tidligere ble oppløst av det levende sølv, absorberer det samme og trekker det inn i seg selv.
På jordens vann og Corpus viser det seg nødvendigvis andre og mangfoldige farger. For hvis egenskapene til en bevirkende ting endrer seg, må også det bearbeidete forandre seg. I oppløsningen (dissolusjon) er de levende sølv det bevirkende, men i koagulasjonen er er det det lidende som blir bearbeidet. Derfor blir denne kunsten sammenlignet med barns lek, fordi når de leker, blir det som lå øverst snudd til å ligge nederst.

Pieter Brueghel den eldre: Barns lek 1560

Interessen for og skildringer av slike dagligdagse sysler som barns lek, finner vi også hos den flamske kunstmaleren Pieter Brueghel den eldre. Hans berømte og svært så detaljerte bilde ”Barns lek” gir oss et uvurderlig innblikk i den tidens hverdagsliv.
 

Emblem 19: Den mørke sol

Manus British Libraby 1598

Aureum vellus 1598

Det spørs om denne mørke solen tar opp tråden fra forrige emblems tekst, der det henvises til de tre forskjellige ”grader” av solen og de forskjellige tilstander av ilden. Her  sies det om første grad: ”når solen er i Væren viser den den første grad, som er svak angående varmen”.

I alle fall er det et fascinerende bilde. Det mangler for øvrig i manuskriptet fra 1532 i Berlin. Solen har et menneskelig, ettertenksomt uttrykk, men mangler ellers både mennesker og dyr i hovedbildet. Solen ser nærmest ut til å være sunket i jorden, men ser igjennom jorden. Over horisonten er den svart, men gylne stråler emanerer fra den og farger himmelen rosa. I forgrunnen et par døde trær, men likevel ser det ut som noe nytt og grønt spirer frem. Så temaet her må være død og oppstandelse. Eller det som sies i den gamle alkymistiske formelen for å finne de Vises Sten: Visita interiora terrae … besøk jordens indre. Dette skjer før du kan finne denne stenen. Akkurat som du må dukke ned i ditt eget indres mørke for å hente opp gullskatten.

Den medfølgende teksten sier at nå starter den femte traktat:

Nå følger hele verkets mangfoldige virkning, sammenfattet i fire korte kapitler.
Den femte traktat
Første kapitel
Det første som er nødvendig i alkymiens kunst, er oppløsning. For naturens ordning krever at kroppen blir kokt i et vann, det er i kvikksølv og det så ofte nevnte levende sølv, det løser opp svovelen som er føyet til og er til stede. Og denne oppløsning er ikke noe annet enn å ordne det fuktige med det tørre og er egentlig putrefaksjon, og slik blir materien gjort svart.

Emblem 18: Månen og den røde kongen

Aureum vellus 1598

Manus British Library 1582

Barn av Luna: Hausbuch Wolfegg 1470

 Barn av Luna. Beham /Pencz ca 1530

Her er det månen eller Luna som er tema. Hun kjører i en vogn denne gang ikke trukket av dyr, men av to jomfruer. Noe ubevisst har blitt menneskeliggjort. På hjulet det stjernetegnet hvor månen er hersker: Krepsen. 

Under: scener som er typisk for månebarna: alt som har med vann å gjøre. Jakt og fiske, falkejakt, roing, klesvask, en mølle og mange fugler: svaner og ender. 

I glasskolben den røde unge kongen. Nå er det han som har septer og et gyllent eple i hendene og en lysende glorie rundt seg. Nå er det maskuline som hersker, men tydelig temmet av det kvinnelige. Han står på en månesigd, og Luna er en tydelig kvinne. I forrige bilde ble det feminine temmet av forstanden, her blir det maskuline temmet av følelser. Begge bilder viser til en forening, et slags bryllup mellom sol og måne. Muligens er det prosessen av koagulasjon det vises til her, sluttprosessen.

Den medfølgende teksten omhandler tydeligvis ”solen” i ulike stadier sier:

For det åttende: forfatteren, den fjerde, av ordtakene gir oss i sine skrifter en annen lære for å beherske heten og  sier når solen er i Væren viser den den første grad, som er svak angående varmen. Men hvis luften er ordnet i Løven, da er den varmere og betegner den andre grad, og det er på grunn av den store heten av ilden. Når luften er ordnet i Skytten er det den tredje grad, men ingen hete som forbrenner, men en ordning for ro og hvile.

Emblem 17: Merkur og den hvite dronningen

Manus British Libraby 1582

Manus Berlin 1532

Aureum vellus 1598

Merkurbarna. Hausbuch Wolfegg 1470

Merkurbarna Beham / Pencz ca 1530

Merkur / Hermes står i forgrunnen her, han med sin Caduceus i sin hånd og en petasos (solhatt) på sitt hode, i en vogn trukket av to haner. På hjulene de to stjernetegn der Merkur er hersker: Tvilling og Jomfru.

Merkurbarna sysler med det som karakteriserer Merkur: Håndverk og skapende kunst, vitenskap og handel. Alt i en urban setting.  Merkur forbindes med Logos-prinsippet og forstanden, planlegging og skilleevne.

I glasskolben en vakker dronning med septer og og et gyllent eple (noe vi møtte i emblem 7). Hun er omgitt av en flott eggformet aura. Det feminine ser ut til å stå i sentrum her. Hun kan minne om den, for kunstneren, inspirerende musen. 

Den medfølgende teksten sier:

For det syvende: Når heten har tatt livet av den kalde jorden, om det sier Sokrates: Når heten trenger igjennom, gjør den alle jordiske ting, som er til tjeneste for materien, subtilt, men kommer ikke til noen endelig form så lenge den ikke opphører å virke i materien. Filosofer konkluderer om den nevnte varmen i kortfattede ord og sier: Destiller syv ganger, og du har skilt ut den ødeleggbare fuktigheten og det finner sted som i en destillasjon.

Emblem 16: Venus og påfuglens hale

Manus British Libraby 1582

Manus Berlin 1532

Aureuym vellus 1598

Hausbuch von Wolfegg 1470

Beham / Pentz ca 1530

Vi har nå kommet til den elskelige kjærlighetsgudinnen Venus, trukket i sin vogn av to fugler, en pil i hånden. Sønnen Cupido står foran i vognen, klar til å treffe oss med sin kjærlighetspil. På hjulene de to stjernebilder der Venus hersker: Tyren og Vekten.

Under vises scener typisk for Venusbarna: et landlig idyll med mat og drikke, lesing av poesi, musisering. Ovenfor en et kurtiserende par og på den andre siden et par som konverserer. Ovenfor der igjen: mennesker som sysler med svømming, riding og dansing. Alt er lutter fred og gammen.

I glasskolben finner vi en flott påfugl. Det synes som vi er i en prosess av fermentasjon, gjæring. Først opplever vi en slags død. Forråtnelse. Men ut av dette svarte vil det omsider dukke opp et fyrverkeri av farger og meningsfulle visjoner som alkymisten kalte ”påfuglens hale”. Det ser ut som vi er ved et vendepunkt i prosessen her. Mens de tidligere emblemene (11-15) viste en diskrepans mellom scenebildene og det som foregikk i retorten, er det nå harmoni. Noe nytt stiger frem. Men foreløpig er det bare et daggry, vi er ikke ved målet ennå.

Teksten som følger med sier:

 

For det sjette: Er kraften av varmen blandet med varme i jorden, at den har gjort de samlede delene lette og løst dem for å overgå de andre elementene, og derfor skal denne varmen bli modifisert med månens kulde; «Slokk ilden til en ting med en annens kulde», sier Calus.

Emblem 15: Solen og den trehodete dragen

Manus British Library 1582

Manus Berlin 1532

Aureum vellus 1598

Solbarna: Hausbuch Wolfegg 1470

Solbarna. Adam McLean sier det er fra enten Beham eller Pencz, men her står det faktisk øverst at illuministen er Albrecht Glockendon, 1. august 1531! Men etter henvendelse til Adam McLean sier han at Glockendon kan ha vært den som utga dette, ikke nødvendigvis skapte det. I alle fall viser det et tett samarbeide mellom flere kunstnere på den tiden.

Her er det SOLEN som står i sentrum. Øverst den personifiserte solguden i en vogn trukket av to fyrrige hester. På hjulet det stjernetegn hvor solen hersker: Løven. Under: scener som skildrer aktiviteter som forbindes med "solbarna". Solens barn drev med idrett og kraftprøver og fredelige konkurranser. 

På bildet her foregår det også en akymisk prosess i en glasskolbe, her symbolisert med en trehodet drage, deres hoder i de typiske farger: nigredo, albedo, rubedo. Denne dragen er livligere enn den nærmest paralyserte fuglen i forrige bilde. Livskraften og optimismen har kommet tilbake. Dragen har tydeligvis positive, livgivende egenskaper her, akkurat som de kinesiske drager har. Prosessen skrider fremover, både på det materielle og på det psykiske plan. Det er mulig at vi ser prosessen konjunksjonen her, der våre tre deler, kropp, sjel, ånd, streber etter en enhet.

Den tilhørende teksten sier:

For det femte: Gjør varmen sterkere gjennom ildens kraft og dermed blir ånden som er skjult i jorden, brakt opp i luften, hvorfor filosofene sier at enhver som kan bringe frem i lyset en skjult ting, er en mester av kunsten.
Det samme mener Morenius, når han lærer at "Han som kan styrke sjelen, vil erfare det” og også Alphidius sier: "Hvis ikke denne dampen stiger opp, vil du ikke ha noen fordel av den."

Emblem 14: Mars og den trippelhodete fuglen

Manus British Library 1582

Manus Berlin 1532

Aureum Vellus 1598

Hausbuch Wolfegg 1470: marsbarna

Marsbarna Beham / Pencz ca 1530

Stridsguden mars blir trukket i sin vogn av to ulver, med en sammenrullet slange foran seg. De to stjernebilder der mars er hersker, er den kraftfulle Væren og den lidenskapelige Skorpionen. Scenene under viser nokså tydelig krigsguden: vold, overfall, plyndring, herjing, fordrivelse, brannstiftelse. Soldater har overmakten, men bøndene i forgrunnen gjør opprør. 

I motsetning til dette handlingsmettede scenebilde står den hvite, trehodete fuglen i glasskolben. Etter kampen mellom tre fugler, med den svarte som den tapende part, i forrige bilde, har denne fuglen stivnet i en situasjon der den ser ut til å være fanget i beholderen. Det er muligens en Ibisfugl, fuglen til den egyptiske guden Thot. Den medfølgende teksten sier: 

For det fjerde: Varmen renser det som er urent. Det kaster av mineralske urenheter og dårlige odører og nærer eliksiren. I forbindelse med det anbefaler Hermes: Du skal skille det grove fra det fine, jorden fra ilden. Herav sier Alphidus: Jorden kan smelte og bli ild. Deretter sier Rasis: Det er flere mykgjøringer som må gå foran den perfekte tilberedelsen i kunsten, noe som kalles mundificatio, for verket er først fullendt når alle urene deler er fjernet.

Det er altså gjennom kamp og strid vi skal rense oss fra urenheter. Dette må skje tydeligvis flere ganger, i en evig spiral. På det indre plan kan vi, gjennom den evige striden mellom de ulike deler av vår personlighet, føle oss tidvis nokså paralysert, slik som den trehodete fuglen i glasskolben.